Søk
  • Tomas Jevne

I begynnelsen var… Mitropa

De fleste enorme institusjoner har en sped, forsiktig begynnelse. Med en raus tolkning av historiens gang, kan man si at Rudolf av huset Habsburg i 1282 ble hertug over landene i det østlige tysk-romerske riket ble grunnlaget for Champions League lagt. Rudolf von Habsburgs etterkommere skulle i over 600 år dominere det politiske landskapet i Sentral-Europa.

Dette er selvsagt en noe spesiell tolkning av historiens gang, og hviler på premisset om at uten Habsburg-rikets eksistens hadde ikke Mitropa-turneringen kommet i gang. Mitropa (Mitteleuropa) omfattet det sentrale Europa, som i stor grad var sentrert rundt den keiserlige hovedstad i det habsburgske dobbeltmonarkiet, Wien.


Habsburg-dynastiet hadde en formidabel evne til å utvide territoriene sine gjennom ekteskap og diplomati og etter hvert militærmakt. Dagens Tsjekkia og Ungarn og deler av Balkan var under østerriksk styre, det samme med deler av den italienske halvøya. Gjennom 1800-tallet ble monarkiet utfordret av nasjonalistiske kretser, noe som medførte at deler av de italienske besittelsene og satellittene gikk tapt, at naboene i Tyskland ble samlet under Prøyssens ledelse og at den ungarske befolkningen fikk en språklig likestilling i keiserriket. Den eneveldige keiseren var nå også konge av Ungarn, og Østerrike ble til Østerrike-Ungarn.


Makten, operaen og det urbane liv lå i Wien. I tillegg var Praha og Budapest storbyer av europeisk rang, og særlig i områdene som i dag utgjør Tsjekkia var industrialiseringen godt i gang.


Dobbeltmonarkiet besto av en rekke minoriteter. På Balkan var kroater og slovenere stort sett annenrangs borgere, i det sentrale Europa og mot øst var tsjekkere, slovaker, rutenere (ukrainere), rumenere og serbere minoriteter som heller ikke ble varmt omfavnet. Fra revolusjonsåret 1848 til under første verdenskrig satt Frans Josef på tronen, stadig mindre begeistret over de liberale ideene som spredde seg rundt i Europa.


I 1897 kom den første turneringen ved navnet Challenge Cup i gang. Jernbaneutbygging rundt om i Europa hadde både brakt fotballen fra Storbritannia og kortet ned reisetiden mellom byene betraktelig. Selv om den første fotballturneringen var åpen for alle klubber i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, var det lag fra de tre store byene; Wien, Praha og Budapest som deltok. I den første finalen slo Wiener Cricket Football lokalrival Club Wiener FC 1898 7-0. Turneringen ble avholdt, med enkelte avbrudd fram til 1910-11. Selv om klubbene fra Wien dominerte, greide også ungarske og tsjekkiske lag å komme seg til finalen.



Østerrike-Ungarn i 1913

Fra storkrig til profesjonell fotball

I august 1914 brøt det ut krig i Europa. Situasjonen hadde vært spent lenge, men i etterkant virker det som om ytterst få kunne ane omfanget av krigen som fulgte. De materielle og menneskelige tapene var enorme, og freden som fulgte skulle bety slutten for det habsburgske Mitropa.


Langs Donau lå nå fire stater i stedet for én. Tsjekkoslovakia, Ungarn, Østerrike og det sørslaviske kongedømmet Jugoslavia fylte nå rommet etter dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn.


Krigens ødeleggelser hadde vært store, men Europa kjempet seg etter hvert tilbake til noe som minnet om en normalsituasjon, i alle fall til en viss grad. På 1920-tallet begynte også de profesjonelle fotballklubbene å dukke opp. Nasjonale ligaer var imidlertid knapt normen. I stedet turnerte fotballklubbene med sine utøvere rundt om i Europa som omreisende teatertrupper og sirkus også gjorde.


Siden 1912 hadde fotball vært en olympisk gren. Dette var imidlertid kun for landslag. Nasjonale fotballigaer var forbeholdt engelsktalende land; i England og Skottland hadde profesjonelle ligaer eksistert siden slutten av 1800-tallet, og også i USA fantes det en fotball-liga der både nivået og betalingen var god.


I 1924 fikk Østerrike sin profesjonelle liga. Ungarn fulgte etter i 1925, og Tsjekkoslovakia i 1926. Dette tyder på en allerede eksisterende sterk interesse for spillet i landene langs Donau.


Et viktig motiv for å lage turneringer, var selvsagt inntekter. Profesjonelle spillere måtte ha lønn, og den viktigste kilden til inntekter var billettsalg. Og for å selge billetter måtte det spilles kamper.


Hugo Meisl var en av fotballens store pionerer i Mellom-Europa. Foruten selv å ha spilt fotball for Østerrike-Ungarn, dømte han kamper og ble etter hvert generalsekretær i fotballforbundet. Deretter ble han landslagstrener. Meisl er en person som i ettertid kan synes som en naturkraft av et menneske. Det sto på ingen måte på gjennomføringsevne. Det var også han som kom med ideen om en internasjonal klubbturnering i «Mitteleuropa». Meisl var på hils med den legendariske Arsenal-manageren Herbert Chapman og den like legendariske italienske trenerlegenden Vittorio Pozzo. Kort sagt, Meisl var europeisk fotball. Og han fikk det som regel som han ville.


Det tyske fotballforbundet takket nei til å delta. I Italia hadde man ingen nasjonal liga på midten av 1920-tallet. Fascistregimet under Benito Mussolini var imidlertid etter hvert snare til å utnytte fotballen som arena for nasjonal mobilisering. For Meisl og samarbeidspartner Fischer fra Ungarn gjensto da Ungarn, Østerrike og Tsjekkoslovakia som deltakere. For å sørge for et litt bredere nedslagsfelt, inviterte man klubber fra Jugoslavia.

I 1927 ble planene spikret på et møte i Venezia. Italienerne deltok på møtet, men ikke i turneringen ved oppstarten. Meisls drøm var blitt virkelighet.


Det er vanskelig å overdrive hvor dominerende Donau-regionen var i europeisk (kontinental) fotball på denne tiden.


Taktisk og spillemessig var det her (og i Storbritannia) det skjedde utvikling. De beste spillerne i Europa var ikke spanske, franske eller tyske (eller en gang italienske), de var ungarske, tsjekkere, slovaker, østerrikere.


Utslagscup og god butikk

Formatet ble bestemt å være utslagsturnering, der laget som var best etter både hjemme- og bortekamp gikk videre.


Fire klubber fra hvert land deltok, og den første turneringen ble avholdt i 1927. Klubbnavnene som deltok, som Hungaria FC fra Budapest og Beogradski SK høres kanskje ikke så kjente ut. I dag heter Hungaria MTK Budapest og Beogradski SK OFK Beograd.

Finalen sto mellom Sparta Praha og Rapid Wien. Sparta Praha vant sammenlagt 7-4. I Praha så hele 25 000 den første finalekampen. Wien kunne ikke være dårligere, og over 40 000 så Rapid vinne 2-1. Sparta Praha var kjent som «Jern-Sparta» på folkemunne i denne perioden, men på hjemlige trakter, var det Slavia Praha som dominerte.


Turneringens toppscorer ble Josef Silny fra Sparta Praha med fem mål på seks kamper. For første gang, utenfor Storbritannia, ble fotballkamper overført ‘live’ på radio. Økonomisk sett ga den også et løft for deltakerklubbene. Fotball var i ferd med å bli både massekultur og bedre butikk.


Deltakerklubbene avslører et tydelig mønster – i byene, storbyene, i det tidligere Habsburg-riket og langs Donau var fotball blitt stort. Rapid Wien, som var grunnlagt som et arbeideridrettslag allerede før århundreskiftet var på 1920- og 1930-tallet en av Europas dominerende klubber, og Østerrike hadde under Hugo Meisl et av de absolutt beste landslagene i verden. Men de vant aldri VM. Publikumsinteressen i millionbyen Wien var det intet å usette på, 30-40-50 000 dro gjerne for å se et av Wiens lag spille fotball.


Etter dobbeltmonarkiets sammenbrudd var den tidligere hovedstaden for et multinasjonalt keiserrike blitt en enorm storby i et land med relativt få innbyggere, mange fjell og sosial uro. Wien var en rød by omgitt av en konservativ landsbygd. Fotball var i stor grad en arbeiderklassesport i sin profesjonelle form. Wien var fotballhovedstaden. Inntil 1949, spilte kun klubber fra Wien i den østerrikske toppdivisjonen. På byens mange cafeer diskuterte man fotball. For fotball, det var ikke utelukkende en fysisk aktivitet, det var noe en kunne bruke mental kapasitet på også.


Situasjonen var den samme i Budapest. Byen var plutselig hovedstad for et land som var blitt vesentlig mindre etter fredsslutningen som fulgte første verdenskrig. Ungarns sterke mann var admiral Horthy (i et land uten kystlinje), og den politiske situasjonen var tidvis ustabil. Senest i 1919 hadde landet opplevd kommunistisk styre under Bela Kun.


Innen fotballen var imidlertid Østerrike og Ungarn langt framme. I motsetning til i en del andre land på kontinentet hadde fotballen festet seg i kulturen i byene langs Donau allerede før krigsutbruddet. «Danubisk spillestil»,var et begrep i fotballen lenge. De aller fleste fotballkjennere kan identifisere formasjoner ganske enkelt. Den danubiske stilen var forskjellig fra datidens typiske 2-3-5-fomasjon i at senteren (den sentrale i angrepet) gjerne spilte mer tilbaketrukket mot midtbanen. På det østerrikske landslaget, det såkalte Wunderteam, behersket Matias Sindelar denne rollen på en ypperlig måte.


Det er særlig Meisl og den engelske treneren Jimmy Hogan som har fått æren for utviklingen av en særegen spillestil i det gamle dobbeltmonarkiet. Hogan var på plass på kontinentet som trener allerede ved utbruddet av verdenskrigen, og ble internert som borger av et fiendtlig land. Etter krigen var han blant annet med på å forberede Sveits’ landslag foran OL i 1924, der sveitserne tok seg til finalen. Han levde en omflakkende tilværelse, nærmest som en fotballevangelist, og overalt hvor han dro spredde han det glade budskap om fotballen og betydningen av teknikk, pasninger og bevegelse.


Nettopp korte pasninger og bevegelighet var kjernen i den danubiske spillestilen. Tekniske ferdigheter og høy grad av bevegelighet kompenserte for eventuelle mangler innen fysikk og kondisjon.


Ungarere og østerrikere ble ettertraktede trenere, særlig i Italias Serie A.


Storpolitikk og fotball-VM

De jugoslaviske lagene som deltok i 1927 og 1928 gjorde det svært dårlig. Så dårlig at fotballforbundet like godt trakk klubbene ut av Mitropa-turneringen. Italia tok deres plass. I 1928 tapte Beogradski sammenlagt 1-13 for Ferencvaros i kvartfinalen. Sifrene var de høyeste i turneringens historie, og symptomatiske for at de jugoslaviske klubbene hang kraftig etter.

I 1929 hadde Italias fascistregime innført Serie A. Klubber var blitt tvangssammenslått og italiensk fotball skulle nå være et uttrykk for det nye regimets vitalitet og styrke. Ambrosiana vant 1929-30-sesongen. Italiensk fotball hadde vært splittet mellom nord og sør, med to ulike forbund, for sikkerhets skyld. Serie A ble en opprydning.


Juventus og Genoa representerte Italia i Mitropa-turneringen. Begge røk ut i kvartfinalen i 1929, henholdsvis for Slavia Praha og Rapid Wien.


1929 markerte nye mørke skyer på horisonten i et Europa som fremdeles var sterkt preget av krigen et drøyt tiår tidligere. Økonomiske krisetider etter krakket på Wall Street skapte ytterligere politisk turbulens. Østerrike, Ungarn og Italia var alle tre land som hadde grunn til misnøye etter fredsslutningene. De to første var tapere, mens Italia kjente seg snytt av de andre allierte. De territorielle kravene landet hadde håpet å få oppfylt ble i stor grad avslått, til fordel for blant andre Østerrike og den nye staten Jugoslavia.


Østerrike opplevde stor indre uro, og utover 1930-tallet ble den fascistiske og nasjonalistiske tendensen forsterket. Under Dollfuss og Schussniggs tid som kanslere var demokratiet i Østerrike i stor grad avskaffet, og for å motstå en eventuell tysk anneksjon knyttet østerrikerne tettere bånd til Italia.


Også Ungarn søkte tettere tilknytning til Italia. Dette var en tid hvor grenseoverganger helt uten passfrihet og tollmurer var normen. Den økonomiske nasjonalismen, som forøvrig ansporet den såkalte østerrikske skolen innen økonomisk teori, dominerte. Det gjorde også den politiske.


Da Hungaria skulle møte Beogradski i 1927, var kampen opprinnelig satt opp til å bli spilt i grensebyen Subôtica i Jugoslavia. Hungarias spillere ble nektet visum. Selv om fotballen nok var grenseoverskridende, var det å få kamper avviklet avhengig av byråkratisk velvilje, noe som ikke alltid var en selvfølge mellom land som surmulende gikk og siklet på hverandres landområder og så for seg en nær forestående grenserevisjon med våpenmakt.


Fotballen i Mitropa-turneringen var det ingenting å si på, selv om samarbeidet mellom de ulike deltakerlandene begynte å knake da Mussolini og Hitler etter hvert knyttet seg til hverandre, særlig i forbindelse med utbruddet av det spanske borgerkrigen i 1936. I de ti første årene var det et snitt på 4,2 mål per kamp, og kvaliteten på klubbene må ha vært upåklagelig.


Da Italia og Tsjekkoslovakia spilte finalen i verdensmesterskapet i 1934, hadde 20 av 22 spillerne på banen spilt i Mitropa-turneringen. Østerrike endte på fjerdeplass i mesterskapet. Ungarn kom til kvartfinalen.


Som en kuriositet, kan det nevnes at belgieren Raimond Braine spilte for Sparta Praha. I den ene av to finaler i 1935, scoret han to mål. Dette er en indikasjon på at strømmen av spillere var noe annerledes i mellomkrigstiden enn i dag. Samtidige kilder legger også vekt på at mange av de ungarske spillerne var jøder. Uten å ta en lengre diskusjon om mellomkrigstiden åpenbare antisemittisme i Europa, kan det tyde på at fotballen som sådan var lite segregert og bar preg av meritokrati. Likevel, en god del ungarske, jødiske spillere endte opp med å reise til USA, særlig på østkysten, hvor flere profesjonelle ligaer tilbød muligheter for videre fotballkarriere.


Hugo Meisl (Rettigheter: Wikimedia Commons)

Hugo Meisl døde i 1937. Han var også av jødisk herkomst. Østerrikes politiske situasjon var stadig verre, og Italia hadde i forbindelse med den spanske borgerkrigen nærmet seg Tyskland politisk.


Det nære forholdet mellom Italia og Tyskland, den såkalte "aksen Berlin-Roma", ledet fram til «Anschluss» og München-konferansen i 1938. Begge deler skulle devaluere Mitropaturneringen ved at to av de sterkeste nasjonenes klubblag forsvant.


Østerrike og Tsjekkoslovakia opphørte å eksistere som stater i henholdsvis 1938 og 1939 da de ble innlemmet i et nazistisk Stor-Tyskland.


Italia ble verdensmestere under VM i Frankrike året i forveien. Etter hvert som forholdet til Østerrike hadde blitt forsuret av Mussolinis tilnærming til Hitler, hadde også spenningsnivået mellom italienske og østerrikske lag blitt høyere. I 1937 endte kampen mellom Admira og Genoa med at kampen ble avgjort av diplomatiet. I selve fotballkampen brøt det ut masseslagsmål, og Italia nektet østerrikerne innreise til returoppgjøret, som dermed ble avlyst. Dette var siste gang østerrikske lag deltok. I deres sted deltok rumenske lag fra Bucuresti og Timisoara.


Da Mitropa-turneringen ble blåst i gang 17. juni i 1939, var gamle storheter som Wien- og Praha-lagene fraværende. Finalen ble en ren ungarsk affære mellom Ujpesti og Ferencvaros.



Det er vanskelig å overvurdere hvor høy kvaliteten på Mitropa-turneringen var i det tiåret den raste. Spillere som Giuseppe Meazza, som Frantisek Planicka, som Raimundo Orsi, som før nevnte Sindelar, Gyorgi Sarosi, og som Josef Bican. Bican scorte hele 805 mål i offisielle kamper, mer enn Pelé, mer enn alle andre. Han representerte både Tsjekkoslovakia og det østerrikske Wunderteam på 1930-tallet. I perioden 1937 til 1948 spilte han for Slavia Praha i 217 kamper. Han laget 395 mål. Bican spilte også landskamp for protektoratet Böhmen und Mähren mot Tyskland i desember 1939. I den kampen laget han tre mål. For ordens skyld, kampen endte 4-4.


Matthias Sindelar fra Østerrike, kjent som "papirmannen", fordi han kom seg gjennom overalt.


Ny krig og konkurranse fra vest

Andre verdenskrig brøt ut i september 1939. Likevel ble en slags Mitropa-turnering gjennomført i 1940. Den siste kampen ble spilt 10. juli i 1940 i Zagreb for å avgjøre hvem som skulle spille finale av HSK Zagreb og Rapid Bucuresti. Finalen ble aldri spilt, ikke på grunn av krigen som raste, men på bakgrunn av at Bucuresti-laget nektet å møte sine ungarske motstandere, siden Romania etter tysk press nettopp var tvunget til å avstå hele Transsylvania til Ungarn.


25. juni 1940 trådde våpenhvilen mellom Tyskland og Frankrike i kraft. Krigen skulle imidlertid fortsette å rase i nesten fem år til. Selv om det ble spilt fotball også i disse årene, blant annet for å opprettholde en illusjon av normal hverdag, var det ingen offisielle seriekamper eller turneringer.


Den røde armés overveldende framrykking i Øst-Europa sådde tvil om den framtidige politiske situasjonen i Mellom-Europa i 1945. Ville Sovjetunionen akseptere at den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen gjenopptok sitt virke? Hva med Polen? Oppstanden i Warszawa i 1944 hadde gitt en pekepinn på hvor liten vekt Stalin og Sovjetunionen la på den ikke-kommunistiske motstanden i Øst-Europa.


Da Nazi-Tyskland kapitulerte, okkuperte Den røde armé Polen, det østlige Tyskland, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Romania og deler av Østerrike. Wien, selve fotballhovedstaden i mellomkrigstiden, ble en delt by etter 1945.


Jugoslavia havnet i en særstilling i det sentrale Øst-Europa, siden Titos partisaner i stor grad kastet de tyske og italienske okkupantene ut uten sovjetisk hjelp. Italia skiftet som kjent side under andre verdenskrig etter den allierte invasjonen i 1943, men i nord-Italia holdt fascistene ut fram til juni i 1945.


Den andre verdenskrig fikk enorme konsekvenser for Europa. Foruten å ha kostet enorme materielle og menneskelige ressurser, markerte den slutten for et eurosentrisk koloniimperium og politisk dominans. Gjennom to konflikter med knapt to tiår mellom seg hadde Europa forvandlet seg selv til en rykende ruin. Den nye politiske hverdagen fikk naturlig nok også konsekvenser for fotballen.


Jernteppet, som Winston Churchill kalte den stadig mer lukkede situasjonen i den sovjetisk-kontrollerte delen av Øst-Europa, skilte de gamle Mitropa-landene. I vest var Italia og dels Østerrike. Bak jernteppet lå etter 1948 Tsjekkoslovakia, Ungarn og Romania. Jugoslavia var også ansett som en sovjetisk satellitt-stat, men under marskalk Tito hadde landet en betydelig mer åpen politikk mot vest enn statene som ble med i Warszawapakten.


Da fotballen internasjonalt så smått ble sparket i gang igjen med den olympiske turneringen i London i 1948, var det Sverige som vant den. Danmark endte opp med bronse. Jugoslavia tok seg til finalen, mens Ungarn røk ut i sin første kamp. Østerrike var ikke en gang med.

I Ungarn hadde man fortsatt å spille fotball også under andre verdenskrig. Selv etter den sovjetiske okkupasjonen, fortsatte Ungarn å produsere fotballspillere av verdensformat, også uten Mitropa-turneringen. Lag som Ujpesti og Ferencvaros var fremdeles sterke navn i fotball-Europa. Med ny trener, Gusztav Sebes, begynte oppbyggingen av kanskje det beste laget Ungarn noensinne har hatt. Ferenc Puskas er et navn som fremdeles huskes, men han var langt fra alene. Som tidligere fortalt var Ungarn allerede et land med en enormt sterk fotballkultur, og i 1952 vant Ungarn fotballturneringen i OL. Siden fotballen i Norge er nokså anglosentrisk, og dette gjaldt dobbelt etter andre verdenskrig, var det likevel først da ungarerne ydmyket England på Wembley med 6-3 i 1953 at mange fikk øynene opp for Ungarn. Dette var det andre nederlaget gjennom tidene på hjemmebane for England. Var de ikke verdens beste?


For ungarerne selv fikk fotballen en spesiell betydning. Landet hadde vært på feil side under andre verdenskrig, og nasjonal sjåvinisme og territorielle ambisjoner hadde vært sterkt medvirkende. Målvakt Gyula Grosics satte ord på følelsene slik lenge etter at magien var borte fra de magiske madjarene: Fotball ga ungarere et utløp for å være ungarske og feire det på en måte som selv sovjetstaten fant det vanskelig å være imot.


Da VM i Sveits ble blåst i gang i 1954, var Ungarn store favoritter. Igjen, som i Frankrike i 1938, endte Ungarn som tapende finalist mot Vest-Tyskland, et lag Ungarn hadde slått hele 8-3 i gruppespillet (hvor de laget 17 mål på kun to kamper).


Fotballen var nå på beina igjen i Mellom-Europa.


På klubbnivå hadde Zentropa-turneringen (Zentral-Europa) kommet i gang i 1951. Rapid Wien vant finalen mot Admira Wien. På veien hadde de slått ut henholdsvis Dinamo Zagreb og Lazio. Den latinske turneringen for mesterne fra Spania, Frankrike, Portugal og Italia begynte i 1949. Mitropaturnerningen lå fremdeles nede.


Nådestøtet mot Mitropa-turneringen kom i 1955 med europacupen i fotball. Tyngdepunktet flyttet vestover fra Donau og Habsburg-landene. Mitropa-turneringen gjenoppsto samme år. Italienerne hadde allerede signalisert at de ville søke mot vest, mot det som ble europacupen.


I 1956 gikk Den røde armé inn i Ungarn for å slå ned på oppstanden mot kommunistregimet. Ungarske fotballspillere, deriblant Puskas, flyktet vestover sammen med en rekke andre. Slutten for de magiske madjarene skjedde ikke på fotballbanen, men foran sovjetiske stridsvogner. Ungarsk fotballs storhetstid syntes å være over, men i Messebyturneringen viste Ferencvaros i 1964-65 muskler og slo Juventus i finalen. Samme klubb gjentok nesten bragden og nådde finalen i 1968 og tapte mot Leeds United.


UEFA ble grunnlagt i 1954. Selv med hovedkontor i Sveits, betydde det at Mellom-Europas relative betydning som det kontinentale kjerneområdet for fotball ble mindre. Da europacupen sparket i gang i 1955, var ungarske Vörös Lobogo og østerrikske Rapid Wien med. AC Milan og Partizan deltok fra Italia og Jugoslavia. Ingen av dem kom til finalen. Det var franske Stade de Reims som møtte Real Madrid. Real Madrid ble turneringens store lag de første årene, og de tidligere storklubbene i Wien, Praha og Budapest var henvist til statistroller i det nye Europa.


Siste spark i Foggia

I italienske Foggia spilte Borac Banja Luka finale mot Budapesti VSC i 1992. Dette ble den siste finalen i turneringen som var starten på europacupene og verdens største pengesirkus.

1000 tilskuere på Pino Zaccharia stadion så den østerrikske dommeren Steindl blåse av etter 1-1 ved ordinær tid.


Banja Luka vant 5-3 på straffer. Det var selvsagt et stolt øyeblikk for laget fra den serbiske utbryterrepublikken i Bosnia, og samtidig en indikasjon på at tiden hadde rent ut for den ærverdige mellomeuropeiske fotballturneringen.


Mitropa-cupen var historie. Da den ble gjenopplivet etter andre verdenskrig, var tyngdepunktet i fotballen flyttet vestover, og jernteppet delte Sentral-Europa. Ungarn og Tsjekkoslovakia lå solid bak dette, mens Østerrike og Italia orienterte seg vestover. Jugoslavia var i 1992 i full oppløsning og i borgerkrig. Nå var det over.


Turneringen hadde humpet og gått i de fleste årene siden 1955, men var fullstendig overskygget av ikke bare én, men tre offisielle UEFA-godkjente europacuper. Messebycupen var blitt UEFA-cupen, en turnering for de nasjonale mesterne var blitt til cupvinnercupen, og selve europacupen var blitt en affære preget av slik prestisje at TV-selskaper og storklubber nærmest druknet i eget sikkel ved tanken på alle inntektene som kunne genereres.

Siden fotballsesongen, selv i Mellom-Europa, ikke varer evig, ble Mitropa-turneringen en annenrangs turnering. På 80-tallet reorganiserte man den slik at det var mesterne fra andre nivå av deltakerlandene som spilte der. AC Milan, som ble tvangsflyttet til Serie B i 1980 på bakgrunn av en enorm kampfiksingsskandale, kjent som Totonero-skandalen, rykket ned igjen etter opprykket sitt og vant Mitropaturneringen i 1981-82. Dette gjør at Franco Baresi er den eneste spilleren som har vunnet både Mitropaturneringen og europacupen.


Det var ingen vei tilbake til kvaliteten fra 1930-tallet. Selv om klubber fra Østerrike, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Romania og Jugoslavia aldri var direkte dårlige, og at enkelte av dem mer enn bare hevdet seg i europacupen, hadde de ikke de økonomiske rammebetingelsene eller musklene til å kunne konkurrere mot for eksempel Francos Real Madrid eller klubber fra Bundesliga, Serie A og England.


Mitropa-turneringens falmende glans var ikke bare et resultat av jernteppet og det endrede politiske landskapet. Det var også et resultat av at det nå var mulig å få på plass en all-europeisk logistikk der det å reise mellom Portugal i vest og Moskva i øst ikke lenger tok en uke, men kunne gjøres relativt smertefritt. I tillegg var fotballen blitt, som Mitropa-turneringens skapere ønsket, profesjonell og god butikk. Tyngdepunktet ble flyttet fra de rundt 30 millionene mennesker som bodde i de gamle Habsburg-landene og vestover til folkerike Tyskland, Italia, Frankrike, Storbritannia, Benelux og den iberiske halvøya.


Når FIFA i dag gir klarsignal for en ny verdensomspennende klubbturnering fra 2021, kan det være grunn til å se tilbake på den spede begynnelsen - i Habsburg-rikets kjerneområder. Fotballen er et kommersielt produkt, men den binder også folk sammen, over landegrenser, den splitter og forener, og som kulturuttrykk er den fremdeles i stand til å mobilisere. På godt. Og på vondt.


0 visninger

+4797787431

©2019 by Tomas Jevne. Proudly created with Wix.com