+4797787431

©2019 by Tomas Jevne. Proudly created with Wix.com

Søk
  • Tomas Jevne

Game of Thrones – en slags anmeldelse

Copyright: HBO

Jeg begynte å lese den første boka i «A Song Of Fire And Ice» etter at HBO-serien var i gang. George R. R. Martin er en tidkrevende forfatter, på godt og vondt. Han er grundig, han skaper mangedimensjonale figurer og en utfyllende verden. På den andre siden beveger handlingen seg tidvis som lus på en tjærekost.


Når hans manus møter Hollywood, blir det som det ble. Det gikk bra inntil seriens manusforfattere gikk tomme for bøker å omsette til levende bilder. Det gikk ikke så dårlig etterpå, heller, men det er grunn til å stusse ved en del elementer i avslutningen av en serie som er vanskelig å glemme.


Det er en utfordring ikke å se de siste to sesongene som en oppsamling i lysets hastighet av de trådene som man brukte seks sesonger på møysommelig å spinne. Når det er sagt, står serien som helhet fjellstøtt som noe av det absolutt mest bemerkelsesverdige jeg har sett på TV-skjermen.


En hel del nyanser av grått

Det var en serie mer eller mindre uten rendyrkede helter, der alle var i nyanser av grått, noen nærmere hvitt enn andre og mange svært nær svart. Serien utmerket seg også ved å antyde at maktkampen, spillet om tronen, ikke egentlig spilte noen rolle. Verden ville gå under likevel. Slik ble det ikke, siden ninja-Arya Stark tok knekken på Nattens Konge.


Dermed ble hele den parallelle dimensjonen til vår egen verden, der politikkens smålige krangler skygger for en mulig klimakatastrofe løst ved bruk av en eldgammel dolk som vi seere først så i første sesong, da en leiemorder som skulle drepe Bran bar den. Dolken, som Lillefinger påsto at tilhørte Tyrion Lannister blir starten på konflikten mellom Stark-klanen fra Nord og Lannisterne, og så baller det på seg etter det. Greit nok. Vi hadde behov for en løsning, men jeg så for meg at denne krigen ville være langt viktigere enn kampen om tronen, og at det var i det løsningen på hele tronspørsmålet etter hvert lå. Slik ble det ikke. Det var hele tiden spillet om tronen som var viktigst. Cersei hadde rett.


Undertegnede har få problemer med å akseptere utfallet av siste episode. Det gikk som det måtte gå, konklusjonen følger av premissene som ble lagt. Derimot har undertegnede problemer med beskrivelsen av veien dit. Det går rett og slett for fort. Mens vi til sammenlikning følger Arya Starks tid i Braavos i over én sesong (litt til og fra), får vi få forklaringer på hvorfor dragedronningen gjør som hun gjør.


Er det bortfallet av alle som står henne nær? Ser Jorah Mormont trekker sitt siste sukk etter å ha forsvart sin dronning mot en horde av døde. Jon Snow avslører at han egentlig er nevøen hennes. Jo, det kan saktens være rystende, og det er klare tegn på at dragedronningen ikke søker fredelig reform (at hun brenner Samwell Tarlys far og bror, for eksempel), men snarere, som de fleste revolusjonære, vil endre verden gjennom å ødelegge det bestående. Veien fra slavenes frigjører til nihilistisk utrydder av, vel, vanlige folk er imidlertid ikke spesielt godt beskrevet. At noen som generelt har levd med trusselen fra snikmordere og svikefulle rådgivere fra omtalte Mormonts svik til den relativt nybrente Varys også finner det naturlig å spankulere rundt i ruinene av The Red Keep for å glane på jerntronen uten en livgarde opplever jeg som pussig. Men, for all del, er man kongelig og arvelig disponert for galskap er det nok dette en naturlig del av atferdsmønsteret.


Serieskaperne har også endret noe av estetikken rundt Daenerys og de Usvertede. Den siste episoden har en scene som Leni Riefenstahl ville ha dånt av begeistring over, der Daenerys taler til dothrakiene (som tydeligvis overlevde slaget ved Winterfell) og de Usvertede. Hun er kledd i svart, og de lange, rette rekkene med Usvertede skal minne om massemønstringene visse regimer holdt for 80-85 år siden. Så når partidagene i Kings Landing så er over, ser de Usvertede og frøken Targaryen så onde og tyranniske ut at Imperiet i Star Wars virker som en lettere uorganisert speidertropp i gang med pålestikk. Det er et billig triks, men det virker.


Vi skjønner at Daenerys ikke ser hva hun har blitt, hva de Usvertede er blitt. De, frigitte slavesoldater, er nå et middel for undertrykkelse. Det er sannelig ikke verst at det eksisterer så mange lag i en fantasyserie. Estetikken ellers er slående helt til det siste i Game of Thrones. Å se det ødelagte Kings Landing, med snøfnugg, eller aske, som faller gir det hele et uvirkelig preg, som om det er en drømmesekvens vi ser.


Hva med løsningen på spillet om tronen?

Jeg vil sammenlikne den med en femretters middag der den siste retten er en sølekake av sjøvann og sand med sneiper som serveres før man har fått smakt nok på tredje rett og der den fjerde hoppes glatt over. Tyrion står, i lenker, og forklarer hvorfor det er en god løsning at det velges en konge, slik at den andre fangen, Jon Snow kan få sin skjebne avgjort. Han får støtte av Westeros’ «største hus». Restene av dem er ganske patetiske. Den veike sønnen til Lysa Arryn og hans verge, Catelyn Starks evneveike søskenbarn av Tully-slekten som ga bort familiehjemmet sitt til Jaime Lannister og Bronn, noen som man trolig må google for å komme på hvem er, Stark-barna (utenom Jon), et stykk Greyjoy og Samwell Tarly. Det er ikke en sterk bukett adel, dette, men de Usvertede holder Jon Snow fanget. Vi har ikke sett hvordan, eller hørt noen begrunnelse for hvorfor han ikke bare ble drept på stedet. Vi har ikke engang sett hvordan denne samlingen adel har kommet ned i The Dragon Pit. Vi ser bare Filmavisen-innslaget om forhandlingene og løsningen. Og så blir det slik. Dette hadde fortjent en litt mindre lemfeldig guvernante-behandling av manusforfatterne, men nå var det vel tomt og vel så det.


Det er imidlertid et hyggelig øyeblikk, der noen tråder nøstes sammen og en slags tiknytning til Game of Thrones’ storhetstid etableres på ny når Tyrion Lannister leder sitt første rådsmøte, som den nye valgkongens Hånd.


Tyrion er en figur mange, meg selv inkludert, har sans for. Han har spilt spillet ganske godt, og mistet ikke den biten av verdighet og medmenneskelighet som kjennetegnet ham fra begynnelsen av underveis. Det blir også han som er tungen på den berømmelige vektskåla, som vekker nok skepsis og tankevirksomhet i Jon Snow til at han legger til side Stark-klanens rakryggede evne til å gjøre det rette aller helst når det vil skade dem selv mest. Han får også æren av å forklare for oss seere hvorfor Daenerys handlet som hun gjorde. Peter Dinklage har framstått som en svært eminent tolker av denne rollen, som gikk fra en livsnytende smådjevel til en ydmyk tjener av noe større enn seg selv. ener av noe større enn seg selv. Og Tyrion innfører polsk riksdag i Westeros. Det må jo telle noe, det også.


Hva med resten av rollegalleriet?

Jon Snow har vært en publikumsfavoritt siden første sesong. Dette til tross for at han er en naiv idiot, i grenseland til fullstendig ansvarsløs. Hos Nattens Voktere gir han seg i kast med et selvmordsoppdrag, han bryter alle konvensjoner ved å invitere Villfolket sør for Muren og i løsungeslaget er det få militære genistreker å spore. Faktisk reddes han av søsteren Sansa, som har lært seg å manipulere og drive dobbeltspill av noen av de beste i hele Westeros.


Likevel er det i de to siste sesongene han virkelig viser seg som en komplett dott. Når Nord først er sikret, blir han hyllet som konge. Den tittelen bruker han kort tid på å skusle vekk ved å sverge troskap til Daenerys, med forutsigbare konsekvenser for den generelle tilliten til ham i Nord. Man inviterer ikke en invasjonsstyrke for å stoppe en invasjon, gjør man vel?


Når Jon Snow på tampen av siste episode sendes til Castle Black for andre gang, kaster han heller ikke bort tiden, men setter av sted sammen med Villfolket og Ghost nord for Muren. Det lukter en ny «Kongen-bortenfor-Muren» lang vei. Eventuelt et nøysomt og enkelt liv for en som kunne ha vært konge, men heller klønet seg fram til et liv i ødemarka. Jon Snow greier til slutt å fri seg fra alle eder og æreskodekser når Tyrion minner ham om at også søstrene hans, ikke bare han selv, står i dragedronningens vei.


At Kit Harrington også minner mer om Ned Stark enn godt er de siste episodene er neppe tilfeldig. I motsetning til Ned Stark starter han ikke en unødvendig kamp mot de Usvertede da disse begår overgrep mot krigsfanger, bare fordi det er det rette å gjøre. Det er å anta at Jon Snow til slutt greier å overbevise seg selv om å ta livet av dronningen fordi da slipper noen andre å bære den byrden. For det er en slik mann han er. En som bærer andres byrde. Skulle man ha en drikkelek hvor man tok en slurk hver gang Kit Harrington smiler i løpet av åtte sesonger, løper man ingen overhengende risiko for å utvikle alkoholisme.


Dronning Cersei vil huskes for alltid. Skuespillerprestasjonen fra Lena Heady som ligger bak er enorm. Cersei er den mørkeste figuren som står igjen. Som Hitler i sin bunker venter hun på at skorpionene skal skyte flere bolter inn i dragen og et motangrep som aldri kommer. Der er i alle fall parallellen slående til vår egen historie. Samtidig var hun drevet av kjærlighet til barna, uten å være blind for at Joffrey rett og slett var en lort av en person. At hun hatet Tyrion kom tydelig nok fram gang på gang, og måten hun etter hvert rettet opp sin egen fadese med de religiøse fanatikerne Spurvene var, vel, kraftfull. Cerseis endelikt er noe antiklimaktisk, men det virker sannsynlig at hun aldri ville gi etter, når hun hadde greid å skape det faren hele tiden snakket om, et ettermæle, et navn i historiebøkene. Hun bidro med akkurat nok syrlig arroganse og opportunistisk kynisme til at hun er sin fars datter.


Tywin Lannister er sammen med bestemor Tyrell en av de store bautaene i serien. Tywin personifiserer den grå eminensen som styrer kongemakten. Han er en Bismarck eller en Dick Cheney, alt ettersom. Foruten å sette familiens ære høyt, hadde han en solid realpolitisk ryggmargsrefleks der han så det som viktigere å vise handlekraft gjennom rettssaken mot Tyrion etter drapet på kong Joffrey enn å avdekke hvem som faktisk sto bak. Hadde det ikke vært for at han også var utstyrt med en solid porsjon dobbeltmoral og lå med Tyrions elskerinne Shea, hadde han trolig også unngått et fornedrende endelikt på doen i Kings Landing. Slik gikk det ikke.


Den siste Lannisteren som er verdt å nevne, er selvsagt Jaime. Han opplever personlig vekst, først og fremst etter å ha mistet hånden sin. Vi skal ikke dermed slutte at dette er en nødvendighet for en åndelig oppvåkning, men det kan sikkert hjelpe. Ydmykelser sammen med en viss porsjon god oppdragelse gjør ham etter hvert til en langt mer sympatisk type enn den kongemorderen vi møter i første episode. Samtidig, han går gjennom store deler av serien først og fremst som et redskap for faren og søsteren, og har kun en eneste dagsorden – Cersei. Han elsker henne nok til på helt utrolig (virkelig) vis å rote seg tilbake til The Red Keep slik at han kan dø sammen med henne.


At Ramsay Snow og Theon Greyjoy ble så framtredende, gjorde egentlig ikke så mye. Ramsay var akkurat så ond, så utspekulert og så jævlig som en god antagonist bør være. Det virket aldri helt sikkert at Stark-klanen skulle gjenvinne Nord før Sansa endelig setter Ramsays hunder på ham i Winterfells fangehull. Theon var utsøkt irriterende lenge, før han redder både seg selv og Sansa, og til slutt ofrer seg for noe større enn seg selv i det avgjørende slaget med de døde. En ikke alltid spesielt sympatisk rollefigur fikk en fin tolkning og avslutning. Verre er det med søsteren hans, som forble en slags sjablong av lesbisk sjøulk gjennom det hele.


Sjablongpreg fikk dessverre flere. Missandei, Grey Worm, Thormund, for å nevne noen. Det er ikke alt det er tid til å få fram, og det har jeg all respekt for. Ikke alle rollefigurers historier skal være fullendte, noen er dømt til å være veggpryd og én-dimensjonale, som den godhjertede kong Tommen Baratheon. Det gir plass for andre figurer, som fortellerne mener at vi skal engasjere oss i og bry oss om.


Stark-søstrene var viktige, det så vi fra starten av. Aryas historie er et av de bærende elementer i handlingen, og selv om den var i overkant dvelende rundt tiden i Braavos uten å gi oss særlig mye, fikk rollefiguren Arya Stark en avgjørende rolle i å glede oss seere gjennom å ta knekken på en del folk vi aktivt mislikte. Som Walder Frey.


Sansa gikk fra å være et passivt offer til å bli en kynisk og sterk dronning i Nord. Hun ble vokteren av familiearven, og førte broren Robbs krav om Nord som et fritt rike videre. Prisen var imidlertid høy. Ingen bør måtte gjennom et forhold til Ramsay Snow/Bolton for å komme seg opp og fram eller oppnå personlig vekst.


Apropos Bolton. Roose Bolton var en interessant figur. Ser man sesongen hvor han sviker Robb Stark sammen med Walder Frey, ligger det i kortene at han vil gjøre nettopp det, men ikke nødvendigvis fordi han selv er særlig ondsinnet. Robb Stark nekter å lytte til råd, nekter å ta inn over seg vasallenes krav og ønsker, og lar noe så uhørt som hjertet avgjøre hvem han skal gifte seg med. Robb Stark er nok velmenende, slik Jon Snow er, og han straffes for det. I motsetning til Jon Snow har han ingen rød prestinne til å gjenopplive seg. Roose Bolton er praktisk anlagt. Med ett eneste trekk har han sikret seg kontrollen i Nord. Hans bane blir at ha gir løsungen sin, Ramsay, arverett og legitimerer ham. Ramsay, som ikke er blitt temmet av dette, dreper faren når hans egen arverett trekkes i tvil.


Brødrene Clegane fikk sitt endelige oppgjør, og fylte ut rollegalleriet på solid vis. Sandor «The Hound» Clegane greide også på sett og vis å finne en ny rolle når det gjaldt å redde verden. Underveis dit var kynismen og sarkasmen hans i alle fall underholdende.


Det er mye å anføre mot Game of Thrones-universet. Landene i øst er nokså like Midt-Østen og India, passe eksotiske, avanserte og barbariske på samme tid. Kjøpmennene er griske og sminker seg, adelen holder slaver (og sminker seg) og de snakker og kler seg rart (og sminker seg). Det er relativt rak linje fra grekernes (og senere romernes) forakt for østens feminine, parfymerte og dekadente menn til de pussige skruene man møter i Mereen og andre steder. Det var vel også målet. At det skulle synes fremmed og annerledes. Vi ble stort sett guidet gjennom de østlige landene av Ser Jorah Mormont, forbilledlig framstilt av Iain Glen. Mormont oppnådde det han ønsket – å komme tilbake til Westeros. Der fikk han oppreisning. Og der døde han, mens han forsvarte den han elsket. En dragedronning som hadde landsforvist ham og avvist hans amorøse framstøt. Det skal liksom ikke være lett. På sitt beste var han imidlertid som tolker av dothrakiers oppførsel.


Dothrakiene, disse ridende superkrigerne, er trolig inspirert av det hopetallet ulike nomadiske rytterstammer som beveget seg på slettene mellom Asia og Europa i godt over tusen år. De stakk innom Europa i tur og orden, og sørget for at vi selv i det 21. århundre greier å mane fram et bilde av fare når ordene «horder fra øst» nevnes. Det bidrar selvsagt også til bildet av dragedronningen som fullstendig uegnet at hun holdt seg med en slik militærstyrke, som på ingen måte var reformert eller hadde de samme æresbegreper som Westeros’ middelalderske adelsfolk. Vel, nok om det.


En av dem som kom østfra, var Varys, Edderkoppen. Han er en rollefigur man ikke glemmer. Det var han som startet hele arbeidet med å få Daenerys på tronen, og den som konsekvent minnet andre på at det var de styrtes beste som tross alt var viktig. Som for enhver god etterretningssjef, var det rikets beste og interesser som var det avgjørende for Varys. Vi forsto enkelt hvilken vei dragen sprutet ild, vinden blåste og høna sparket da Daenerys brente også ham.


Det er sjelden man opplever et like rikt persongalleri som i GoT. Det har selvsagt noe med omfanget av serien å gjøre. Samtidig, blant alle disse, er det en som forblir en evig favoritt. Det er Liam Cunninghams Løkridder, Ser Davos Seaworth. Gjennom flere sesonger står han fram som den eneste med et enkelt, velfungerende moralsk kompass og en verdig oppførsel i møtet med Westeros’ vanlige mennesker.


Liam Cunningham


Tiårets beste – tross alt

Som sagt, Game of Thrones står fjellstøtt også etter de to siste sesongene. Det som trekker ned med dem, er at de ikke er like grundige og drar ut spenningen på samme måte som tidligere. Noen mener manusforfatterne ble late. Jeg tror det heller er at dette er mennesker som normalt jobber med TV-mediet og ikke har 6-800 sider å boltre seg på når de skal fortelle noe. De hadde et mål, og lagde en plan som kom dit raskt, i alle fall raskt nok. Så kan heller de av oss som synes at handlingen gikk for fort se episoden av Breaking Bad hvor Jesse og Walt jakter ei flue i labben, og takke for at de i alle fall ikke gikk den veien.


Om The Sopranos var forrige tiårs beste serie, er Game of Thrones uten konkurranse den beste fra 2010-tallet. Jeg vil også våge påstanden at det skal en del til før noe kommer og velter den av serietronen. For selv om det lages enormt mange serier i dag, er kvaliteten svak. Serieinflasjonen har gjort hver serie langt mindre verdt.


Mens The Sopranos og Game of Thrones er svært ulike serier, vil jeg si de begge dreier seg om mye av det samme på overordnet nivå – nedgangstid og utrygghet. Der The Sopranos viser et USA og mafiaen på veien ned, viser Game of Thrones et politisk system som ikke fungerer for andre enn en liten engere krets. For dem er det imidlertid et spill. Som tidligere nevnt, fjernes den eksistensielle trusselen for verden som helhet litt for raskt og litt for lett i siste sesong, i alle fall med tanke på hvor mye tid som har blitt investert i den i forutgående episoder. Bran Starks rolle blir nokså ubrukelig. Helt til siste episode. Der greier manusforfatterne å gi den ny mening ved å gjøre Brandon the Broken til konge over de krigsherjede seks kongedømmene.


Det taler til seriens fordel at titusener har underskrevet et opprop for en ny sesong åtte. Serien har betydd mye for mange. At så mange synes at sesong åtte var svak, må også forstås i sammenheng med den høye kvaliteten på de foregående sesongene. Er man på toppen, er selv et lite feiltrinn nok til å miste balansen.


I avslutningsepisoden ligger i alle fall to spirer til spin-off-serier. Så vidt jeg vet er også én serie, basert på Martins univers, på vei. Hvorvidt dette vil svare til etter alt å dømme skyhøye forventninger, tviler jeg på. Men det er lov å håpe. Et moment som bør tas med i vurderingen av serien er også skuespillerne. Game of Thrones har vært en katapult for mange inntil nå ukjente skuespillere. Mange av dem er så gode at de fortjener flere roller. Det kan godt hende at deres beste rolle slett ikke var den de spilte i Game of Thrones, men jeg vil nok huske svært mange av dem nettopp derfra.

Valar Doharis!

44 visninger