Skriv til meg: tomas@tomasjevne.no

Det er lett å fortvile over at Vladimir Putins Russland kan arrangere fotball-VM, når menneskerettigheter og rettsstat, demokrati og åpenhet er så åpenbar mangelvare hos vår nabo i øst. FIFA burde selvsagt aldri ha gitt Russland VM. Ikke Qatar heller. Ikke burde Russland hatt OL. I det hele tatt, kun demokratiske land burde få delta i VM. Da kunne selv Norge ha spilt fotball-VM. Hvis lykke, og ikke mål også avgjorde kamper, hadde vi tatt medalje. Sammen med Finland, Danmark, Sverige og Canada. Eller noe.

Fotball passer godt sammen med autokrati. Autoritære regimer har visst å utnytte potensialet som ligger i å mobilisere massene. Noe så tullete, tenker du kanskje. Ta en titt rundt på sosiale medier når Manchester United og Liverpool møtes. Tusenvis av nordmenn greier å legge hverandre for hat på bakgrunn av 90 (95 om United ligger under) minutter fotball i et land langt borte mellom lag de ikke har annet forhold til enn at det var det laget de falt for under tippekampen en eller annen gang.

Hvorfor er et ballspill med en ball full av luft, spillere med fulle bankkonti og oppblåste egoer og hvor den eneste som fortjener lønna egentlig er dommeren så velegnet til å mobilisere? Det appellerer til den grunnleggende oss mot dem-dimensjonen hos oss, og vi kan hver for oss leve gjennom andre enn stakket stund, men har investert såpass sterke følelser i dette at vi både vinner og taper med laget. Stamme mot stamme, ætt mot ætt. I 90 minutter.

Om noe er et «større vi», er det fotballspillere og deres publikum, forent i et pussig ritual som fremdeles greier å engasjere, til tross for at det er tydelig at alle klubber er varemerker og alle spillere er overbetalte sutreunger.

Dette skjønner selv dårlige diktatorer.

Diktaturer i VM – før krigen

Benito Mussolini var en relativt god diktator. Gjennom over 20 år styrte han og fascistene Italia. Dog var populariteten ikke større enn at fascistene hele tiden følte de måtte gi folket noe. Fotball og fotball-VM ble aktivt brukt for å mobilisere og passivisere. Serie A er et resultat av fascistenes ivrige styring av sivilsamfunnet. Klubber ble slått sammen, og en landsdekkende serie kom i gang. Italia skulle arrangere VM i 1934, og dette ble et godt VM for diktaturer. Fascistene sørget for å hente hjem eksil-italienere som Luis Monti, som var født i Argentina og hadde spilt finale i 1930 for nettopp Argentina. Han hadde fått med seg OL i 1928 for samme land.

Italia, som vertsnasjon, slo demokratiske Tsjekkoslovakia i finalen. Nazi-Tyskland tok tredjeplass etter å ha slått diktaturet Østerrike i bronsefinalen. En trend var satt. Italia vant like godt neste VM i Frankrike i 1938 også. Da fantes ikke Østerrike mer, og Tsjekkoslovakia sang på siste verset. Italia fant et annet diktatur å slå, admiral Horthys Ungarn. I bronsefinalen sørget Brasil for tre-på-topp for diktaturer med å slå sosialdemokratiske svensker.

 

50-tallet – diktaturnedtur i fotballen

Andre verdenskrig ble en nedtur for diktaturer av ikke-stalinistisk art. Likevel, første fotball-VM etter krigen greide man likevel å avholde i et diktatur, denne gang «den nye stat», Brasil. Brasil ble imidlertid slått av det nominelle demokratiet Uruguay på Maracana i finalen.

FIFA feiget ut en smule etter en frisk start etter krigen. Neste VM ble avholdt i nøytrale Sveits. Det relativt demokratiske, om enn ikke spesielt avnazifiserte Vest-Tyskland vant overraskende finalen mot kommunistiske Ungarn. Ungarn hadde på den tiden noen av de beste spillerne i verden, og den aller beste ble senere diktator-yndling i Real Madrid. Han het Ferenc Puskas.

Også for neste VM ble et nøytralt land valgt. I 1958 ble det svenske «folkhemmet» åsted for Pelés gjennombrudd som landslagsspiller. Brasil, som hadde kvittet seg med Vargas’ nye stat, men kanskje ikke var så veldig demokratisk i den forstand at alle deltok på lik linje i styret av landet, feide alle andre av banen og vant finalen mot Sverige. I 1958 var det nesten pinlig få diktaturer med i fotball-VM, det var noe typisk svensk politisk korrekt med hele verdensmesterskapet, der små land som Wales og Nord-Irland deltok. Det mest rendyrkede diktaturet som deltok var Sovjetunionen.

 

60-tallet – Bedre diktaturdeltakelse

VM i 1962 ble avholdt i Chile. Chile var på den tiden et demokrati med sterkt presidentstyre. VM ble avholdt i et demokrati, men spillerne, særlig de italienske og chilenske, sørget for at det ble nok av voldelige innslag på banen.

Diktaturene som stilte i dette første verdensmesterskapet i det som skulle bli et turbulent tiår var Sovjetunionen, Jugoslavia, Spania, Tsjekkoslovakia, Ungarn og til dels Mexico. Brasil forsvarte gullet fra forrige VM, og beseiret Tsjekkoslovakia. Chile sørget for bronse ved å slå Jugoslavia. Sovjetunionen hadde en frisk start, men måtte se seg slått av Chile i kvartfinalen. Spania, som tross alt hadde fostret Real Madrid, Franco-diktaturets utstillingsvindu, endte sist i sin gruppe etter kun å ha vunnet mot Mexico, til tross for at aldrende storheter som Puskas og di Stefano var med. En real nedtur for diktaturfotball, egentlig.

For Brasils del endte eksperimentet med demokratisk styre i 1964, i god tid før engelske baner og punktmarkering av Pelé endte Brasils uovervinnelige aura i VM 1966.

VM 1966 skulle avholdes i fotballens hjemland. England er som kjent ikke et diktatur. Men VM skulle likevel få noen diktaturyndlinger. Portugals «nye stat» under Salazar sang riktignok på siste verset, men VM i England ble Portugals internasjonale gjennombrudd i fotball. Det var særlig passende at spilleren som sto for de store prestasjonene var født og oppvokst i en av landets kolonier, eller oversjøiske provinser som Portugal betraktet dem som. Eusebio slo til da Pelé og Brasil sviktet.

Nord-Korea var med i sitt første VM, og markerte seg med å slå Italia 1-0 og dermed sørge for at feterte italienere forsvant ut i gruppespillet.

Det gjorde også Brasil.

Sovjetunionen marsjerte gjennom gruppespillet som om det skulle være en førstemaiparade på Den Røde Plass, og så svært sterke ut. Imidlertid skulle VM i England bli hjemmelagets store mesterskap. Engelskmennene gikk enkelt videre, og slo Argentina i kvartfinalen. I semifinalen sto Portugal for tur, og også Eusebios lag måtte gi tapt for England. I finalen hjalp en sovjetisk linjemann Geoff Hurst til den første hat-tricken i en VM-finale, og England slo Vest-Tyskland 4-2. For britiske medier var det en gøyal gjenopplevelse av andre verdenskrig.

Bronsefinalen ble en ren diktaturkamp, der Portugal slo Sovjetunionen.

 

70-tallet – Gode diktaturresultater

VM i 1970 ble avholdt i Mexico. Brasil vant etter å ha utklasset gørrkjedelige Italia i finalen. Fotballen, og militærdiktaturet, sto igjen som seierherrer etter et VM. England, som nå endelig stilte som verdensmestere, tapte mot Vest-Tyskland. Det ble spekulert i hvorvidt dette påvirket parlamentsvalget senere på året, da Harold Wilsons Labour noe overraskende tapte. Imidlertid var det frisk deltakelse fra diktaturer som El Salvador, Romania, Bulgaria, Sovjetunionen og flere. Antakeligvis var det færre demokratiske stater med enn diktaturer i Mexico-VM.

I 1974 skulle Vest-Tyskland arrangere VM. Det ble forbausende terrorfritt sammenliknet med München-OL. Diktaturene viste muskler da DDR slo vertene i sin første kamp. Kapitalistene i vest visste imidlertid å lære av sine feil, og marsjerte gjennom VM deretter fram til finale mot overraskelsen Nederland. Nederland, dette flate, liberale skøytelandet som delvis ligger under havet hadde noen av de absolutt beste spillerne i verden. Den aller beste var Johann Cruyff. Han har fremdeles en vending oppkalt etter seg. Vesttyskerne hadde imidlertid en de kalte «Der Bomber» og dessuten den politisk radikale Paul Breitner, og vant hele greia.

Dikaturkvotienten var nok en gang høy, blant annet med Pinochets Chile, Papa Doc Duvaliers Haiti, DDR, Sovjetunionen, Brasil, Polen, Argentina (som hadde hentet tilbake Peron fra Spania), Bulgaria og Jugoslavia. Polen sørget for en fattig trøst for diktaturene da de slo Brasil i bronsefinalen.

Argentina hadde forberedt seg til VM i 1978 med å bli et totalitært og svært undertrykkende militærdiktatur. Undertrykkende og totalitære regimer trenger noe å mobilisere massene med, og fotball-VM virket som en grei måte å gjøre det på. Argentina hanglet litt i gruppespillet. Da Bettega sørget for at kjipe italienere slo vertene, begynte antakeligvis en og annen i juntaen å skjelve i uniformsbuksene. Dette sørget man for å fjerne ved å bestikke peruvianske spillere, slik at Argentina slo Peru 6-0 i en avgjørende kamp.

Nederland, som hadde vurdert å trekke seg fra hele VM på bakgrunn av militærdiktaturets brutale undertrykkelse, greide likevel å ta seg til finalen. Der ventet Argentina, som brukte alle midler og hadde et godt over middels patriotisk hjemmepublikum i ryggen. Etter ekstraomganger sto general Videlas yndlinger tilbake som vinnere og resten av verden med en vond bismak.

Brasil sørget for at to av tre medaljer ble vunnet av diktaturer i noe som må kalles det mest strålende diktatur-VM før 2018 (etter VM 1934).

80-tallet – Maradona i alle kanaler

Spania fikk nok av diktatur etter Francos død i 1975. I 1982 arrangerte landet fotball-VM. VM i Spania huskes best for at trøyeholding, stygge taklinger og lette overfall som minnet om ran var regelen snarere enn unntaket. Tittelforsvarer Argentina kom med en ung jypling ved navn Diego Maradona, som var verdens beste. I alle fall dyreste. Brasil hadde gode spillere og var en slags favoritt. Italia og Vest-Tyskland var selvsagt alltid farlige når VM ble arrangert i Europa. Nederland, finalister to år på rad, hadde ikke den samme gullgenerasjonen og ble slått ut i kvalifiseringen. Av Belgia. Huff.

England hadde klubblag som dominerte Europacupene fra 1977 til 1982, og kanskje landslaget burde kjenne sin besøkelsestid også, mente man. Slik ble det ikke. Ikke ble Storbritannia et diktatur, heller.

Diktaturene stilte mannsterke til VM, trass i Francos død. Kuwait, El Salvador, Honduras, Chile, Brasil, Argentina, Sovjetunionen, Algerie, Peru, Jugoslavia, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Polen og Kamerun sørget for et flertall av diktaturer i enda et fotball-VM.

Mange oppdaget imidlertid at også franskmenn spilte fotball i 1982, da Michel Platini framsto som en av turneringens beste spillere, og Frankrike ga verden et håp om at andre enn verdens kjipeste fotballand, Vest-Tyskland og Italia kunne vinne.

Italias catenaccio, lenkesystemet, basert på en libero og mannsmarkering var blitt perfeksjonert siden 50-tallet. Godt krydret med «furbizio», evnen til å dra fordel av ulike taktikker i etiske gråsoner, spilte Italia på å slippe inn ett mål mindre enn motstanderen. Med ei gjedde i sivet helt framme i Paolo Rossi, som nettopp var tilbake etter to års utestengelse for matchfiksing som en del av Totonera-skandalen i Serie A, var Italia godt rustet for å klare nettopp det. Midtforsvaret, hvor libero Gaetano Scirea lå bak mannen med det hyggelige navnet, den lille diktatorbarten og det usedvanlig stygge spillet, Claudio Gentile var solid I mål hadde Dino Zoff stått omtrent siden krigen.

Diego Maradona ble godt kjent med Gentile. Så godt kjent at verden ikke helt fikk se hvilken begavelse argentineren var. Italia hadde ikke vunnet en eneste kamp i gruppespillet. Mot Argentina og Brasil i mellomspillet løsnet det. I semifinalen ventet Polen, før et effektivt Vest-Tyskland ventet i finalen etter å ha svidd mye krefter mot Frankrike i semifinalen.

Italia vant VM. Brasils lag vant hjertene. Frankrike overrasket, og alle var nå opptatt av Michel Platini. Og Polen tok nok en tredjeplass.

VM 1986 ble avholdt i Mexico. Det var andre gang for Mexico sin del. Canada deltok i sitt første fotball-VM, uten at noen egentlig husker det. VM 1986 var «Guds hånd» og en liten, eksplosiv og usannsynlig god Diego Maradona. Han vant VM nesten alene. Ellers var Danmark med. Vi slapp heldigvis Sverige denne gangen også. Diktaturene gjorde egentlig ganske svakt i 1986. Argentina var blitt et slags demokrati igjen, og Sovjetunionen, etter en sterk start, møtte sitt Stalingrad mot Belgia (hvor Waterloo ligger). Belgia tok bronse i VM. Gary Lineker puttet seks mål og dro til Barcelona. Ellers var Platini god. Igjen. Men det meste var Diego Maradona under VM 1986.

Argentina vant VM fortjent. Og Vest-Tyskland viste at man aldri skal avskrive et tysk lag, samme hvor gammelt og skramlete det ser ut, for de kom til finalen.

VM 1986 ble en real nedtur for diktaturer. Ingen av kvartfinalistene var diktaturer. Dog bør det nevnes at Irak deltok i VM for første gang også, og reiste hjem med tre av tre mulige tap. På godt diktaturvis hadde Saddam Hussein overlatt ledelsen av den olympiske komiteen og fotballforbundet til sønnen Uday, som var best på tortur og avstraffelse. Dette fikk også landslagsspillerne kjenne. Saad Qais, tidligere landslagsspiller, fortalte at han etter et tap ble fengslet og torturert, og ydmyket på det verste i en hel måned. Det får hårføneren til Ferguson til å virke litt tam.

 

 

Add Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *