Skriv til meg: tomas@tomasjevne.no

Det var omtrent de ordene jeg ytret til meg selv for rundt nittiende gang gjennom de siste femten årene i juni i 2017.

For, som mange andre, hadde jeg prøvd og prøvd. Vekta måtte ned. Magen måtte vekk. Klærne, til mange tusen, som nå var så ubehagelige at å gå med dem på ga meg et ytterst anstrengt ansiktsuttrykk måtte bli passe igjen. Det hadde vært fint å gå med dress en gang. Uten å kjøpe en helt ny som hadde fasong som en plastsekk.

Det var ikke mangel på forsøk på å gå ned i vekt fra min side. Tvert om, dette hadde vært et pågående prosjekt siden jeg fylte 30. Og et par ganger før det også, men da var det lettere å få det til.

Nå viste den flotte digitale vekta 106,7 kilo. Fordelt på 178 centimeter, er det ganske mye fett per centimeter. Fra et BMI-perspektiv, er det over i «fedme» fra «overvekt». Å, den som bare var overvektig! Jævla tynne, lykkelige jævler!

Den komponenten i følelsen av å være en flodhest blant gaseller som er verst er for min del er skammen. At fettet som er lagret på kroppen egentlig bare er karakterbristene mine i materiell form, gjort synlig for alle til spott og spe.

Vakkert ville det sikkert være om dette var en historie om hvordan jeg likevel, gjennom indre fred og meditasjon kom fram til at jeg kunne elske meg selv som jeg var og aksepterte min overvekt. Slik er det ikke – til det er det alt for hardt innprentet i meg at tjukk = karaktersvak.

En viktig erkjennelse hadde jeg gjort – at det var ubalanse i kaloriregnskapet. Det kom mer inn enn ut, stikk motsatt av for eksempel på lønnskontoen. Målet ble et underskudd på 200-800 kalorier daglig. Det har gått sånn passe, for å være ærlig. En må forbrenne rundt 7000 kalorier uten å få inn tilsvarende for å bli kvitt én eneste kilo fett.

Jeg måtte bli lønnskontoen min.

 

Erfaring fra tidligere

Å bestemme seg for at nå, nå skal livet endres, det har jeg gjort før. Og det har fungert utmerket i kanskje så lang tid som tre uker. Ikke verst. Men hva kunne jeg dra veksler på av tidligere erfaringer som kunne hjelpe meg da?

For det første, teknologi. I dag er forbrukerteknologi som måler fysisk aktivitet skambillig. Om presisjonsnivået ikke er perfekt, gir det en pekepinn på hvor man ligger. Jeg hadde allerede en Fitbit og en app på telefonen med kart og GPS som fortalte meg hvor langt jeg hadde gått. Jeg satte meg overkommelige mål – 15 000 skritt hver dag og 10 km gange. Det burde øke summen i «Ut»-kolonnen. Det var også greit å ha brukt appen «LifeSum». Selv om den er en stadig gnagende stein i samvittighetsskoen, illustrerer den hvor kaloritrollet gjemmer seg. Ei lita kjøkkenvekt for å lære meg hvor mye «25 gram brød» var, ble også nyttig etter hvert. Jeg bygget en slags kognitiv ramme rundt kaloriene. Det kjedelige var selvsagt at jeg begynte å anslå cirka mengde kalorier på absolutt alt jeg så på cafeer og andre steder.

Et «NOE MÅ GJØRES! NÅ!»-bilde.

For det andre, jeg hater dietter. Dietter er dessuten tvilsomme greier. For eksempel innbiller noen seg at å spise kokosfett er bra. Eller at problemet vårt er at vi spiser korn, i motsetning til våre forfedre som fritt gikk rundt og jaktet mammut og spiste nøtter og bær. Steinalderkost er løsningen. Det må være fullstendig historieløse nolduser som har satt opp denne. Det er penger i sånt. At korn var en så sikker og god kalorikilde at man ble bofaste for å dyrke det, er en ubehagelig sannhet for paleo-folket. Erstatt korn med nøtter, og kaloriinntaket skyter i været. Jeg visste også at en lavkaloridiett ville gjøre meg dypt ulykkelig, så jeg fikk heller se på hva, hvordan og når jeg spiste.

Denne øvelsen var direkte smertefull. Jeg spiste mer når jeg var nedfor, jeg belønnet meg selv med kalorier når jeg hadde vært «flink», og jeg kunne se et mønster som gikk i retning av måten en alkoholiker drikker på også i matveien. Mat var ikke bare næring, det var, tja, trøst, trygghet og belønning. Det var fristende å se på hvordan hjernen min hadde koblet mat og velvære, men det synes som en så kompleks sammenheng at jeg enda ikke helt har funnet ut av det. Det ble et par leveregler ut av det – ikke spis når du er trist, søk belønning i form av noe annet enn før. Som å gå en tur eller noe annet som gir positiv tilbakeføring og ikke blir skambelagt og et nederlag til sjuende og sist. Jeg kjente at jeg ble ivrig, nå nærmet jeg meg kjernen! Hvis jeg bare gjorde stikk motsatt av det jeg egentlig hadde lyst til hele jævla tiden, da, da ville alt løse seg. Israelere og arabere ville komme til meg og takke meg for inspirasjonen for den nye fredsavtalen og jeg ville pryde forsidene i dagsavisene i ukevis. «Mann (44) gikk tur – inspirerte til verdensfred!».

For det tredje, jeg trenger struktur. Jeg hadde tid til å øke det fysiske aktivitetsnivået. Med mange kilo å dra på, ble det først å gripe det som var enkelt. Gå mer. Rett og slett. Minimum en time til sammen hver dag ble økt til «den tiden det tar å gå ei mil». Etter hvert har jeg økt. Nå er det 20 000 skritt minimum hver dag. Jeg går til kontoret. Og hjem. Pluss en kveldstur.

For det fjerde, hva kan jeg fjerne uten å savne det? Jeg er usedvanlig glad i sjokolade. Jeg var usedvanlig glad i potetgull. Jeg liker fortsatt sjokolade, men begrenser meg til lørdag. Som da jeg var barn på 70- og 80-tallet. Potetgull greier jeg ikke å spise lenger. Ikke har jeg nødvendigvis erstattet det heller. Smågodt og den slags har jeg vokst fra. Jeg kunne også fjerne potetene. Ris. Mye av pasta. Og svin med fettrand. Bacon. Majones. Aioli. Fettfattig ble det likevel ikke, siden jeg er glad i olivenolje.

Resultater – inkrementelle endringer

Å snu opp ned på alt i hverdagen er vanskelig. Jeg har erfart at små, inkrementelle og overkommelige endringer er det som nytter på mellomlang sikt. Det er bare litt over et år nå, og jeg eksperimenterer fremdeles. Jeg har også tatt med meg deler av tolvtrinnsprogrammet med daglige mål og evaluering av hva jeg har gjort.

Etter hvert blir det meste rutine. Og den kan igjen endres inkrementelt. Jeg ser ikke for meg at jeg vil greie å opprettholde sommerens «25 000 – 30 000 skritt daglig»-rutine når kveldene begynner før jeg er ferdig på kontoret, men jeg vil fortsette. Og jeg vil fortsette å gjøre stikk motsatt av det jeg har lyst til å gjøre – som er å ha det behagelig. Ubehaget i å pine seg selv fysisk blir etter hvert et behov, det også.

Det har vært perioder der jeg ikke har sett resultater. Når kroppen blir lettere, bruker den mindre kalorier, og vektnedgangen stopper opp. Etter en periode med selvforakt og bebreidelse, tenkte jeg at jeg kunne jo prøve litt mer styrketrening. Og så satte nedgangen inn igjen.

I rene tall er vektnedgangen 18 kilo. Magemålet har gått fra 112 cm til 96 cm. Endelig er jeg overvektig ifølge BMI. Hurra for det, liksom.

Verdt å merke seg er det også at den type arbeid med seg selv har gjort meg ekstremt selvopptatt og dømmende. Det er mulig at den gode personligheten min egentlig satt i fettet, litt som smaken på oksekjøtt. Eller at det skjer en eller annen «Revenge of the nerds»-greie når man går ned i vekt og kan se ned på andre. Det liker jeg virkelig ikke. For målet mitt var bare å kjenne meg litt mer komfortabel med meg selv, ikke å kjenne meg bedre i forhold til andre.

Men det er faktisk der det ligger. Jeg ville bli likere skjønnhetsidealet. Sånn egentlig. All verdens intellektualisering kan ikke sminke bort det enkle faktum at det først og fremst var et dypt ønske om å være «som alle andre» som lå bak alle kilometerne (3956 i 2018). Nå er jeg en av dem. De jeg hatet før.

Ikke passer buksene mine heller.

Høsten 2018.

1 Comment

  • Roy Johansen Posted 22/09/2018 15:33

    «Ubehaget i å pine seg selv fysisk blir etter hvert et behov, det også.» er glitrende.

Add Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *